Jeg har aldri oppfattet troen som noe mystisk, eller at den gjør oss mystiske.
Den flytter ikke bena våre fra jorden.

Det er dessverre mange, som når de får forbindelse med Gud ved troen på Jesus,
slutter å være mennesker. Ved dette kommer alle vrangforestillinger inn - at du må
ikke gjøre det, og du må ikke gjøre det, osv., for da gjør du synd. Så går de i livende
redsel hver dag for å gjøre synd. I mange tilfeller er det det som er grunnen til at nerv-
ene kommer fullstendig i ulage.
De får merkelige hallusinasjoner som igjen skaper forvirring, og de sletteste inntrykk i
den krets de omgås. Igjen skaper dette bare motbydelighet for dem som kaller seg
troende.
Jeg har sett så mange tilfeller og utslag av misforstått tro (som djevelen benytter seg av)
som får motstandere til å betrakte det hele som hysteri, ekstase, svermeri og galskap.
Jeg har måttet stoppe mangfoldige opp gjennom tidene.

Jeg har opplevd fantastiske ting med Gud, men jeg glemmer ikke en eneste gang at
jeg bare er et menneske, under samme vilkår som alle andre, en mann som har gjort
feil og kommer til å gjøre det igjen, og som når jeg skal reise herfra er avhengig av
Guds nåde.
At det kan bli bråk i møtene når sjeler blir fylt med den Hellige Ånds kraft, blir løst fra
forferdelige bånd som har bundet dem og at de jubler av glede, er en helt selvfølgelig
ting. Når syke blir helbredet like for folks øyne og jubelen står i taket, så er det på
samme måte som det som skjede på Jesu og apostlenes tid. Dette skulle bare mangle!
Når jubelen står i taket på idrettsbanene, så er det fordi det skjer noe, men når det er
over er det ikke dermed sagt at alle de tusener av tilskuere skal juble resten av dagen
og flere dager fremover.
Det er kun er spontan reaksjon når f.eks. hjemmelaget har skåret mål. Men de er like
normale for det. På samme måte er det når Gud møter oss.
Leserne må unnskylde at jeg tar frem eksempler fra møtene: -En dame reiste seg opp
i fullt sinne i et møte da jubelen var som høyest, og ropte ut mot meg: -Jeg orker ikke
dette levenet, jeg liker stillhet, vi kan ha det inne i oss! Jeg kunne ikke dy meg og
svarte henne: -Sier du det når du er på do også? Dermed forsvant hun.

Verden bruker sitt språk uten at de kristne protesterer, men når vi bruker - det ånde-
lige - raser mange fordi de ikke forstår det. Og når folk begynner med tvangsfore-
stillinger så de nærmest går i redsel for å gjøre synd, noen er redde for å arbeide på
Lørdag, andre på Søndag, for da gjør de synd, noen avholder seg fra mat og drikke
osv.
Så advarte Paulus nettopp mot dette: ''I tar vare på dager og tider og år''. Gal. 4,10
La derfor ingen dømme eder for mat eller drikke, eller i spørsmål om høytid eller
nymåne eller sabbat. Kol. 2,16
Stakkars mennesker. Det står klart og tydelig at den som bryter ett av Guds bud har
brudt alle de andre.
På en måte så beundrer jeg alle de som holder på med dette. Beundrer dem i deres
utholdenhet i trelldommen. Jeg regner alltid sånn, at enten jeg våker eller sover, så
hører jeg Herren til, og hvis Gud bare var en Gud i medgang, og ikke i motgang, ville
jeg aldri ha kontakt med ham.
Noen sier: -Du har ikke lov til å bli sint! -Nei i det åndelige språket heter det: Hellig
vrede. Jesus skjelte de falske religiøse hyklere ut for ''Kalkede graver som mennesk-
ene går på'', og han kalte dem rett ut for '' Satans barn''.

Når det står at du skal be for dine fiender, så vet ikke jeg hvem jeg skal be for, for
det er enda ikke en som vil innrømme at de er mine fiender. Hva skal jeg da be for?
At jeg blir sint mange ganger er ikke et ukjent begrep for meg, men det blir aldri tatt
som et forsvar ovenfor dem som forårsaker dette. Å tro på Gud har aldri for meg
vært noen hallusinasjoner. Jeg har en menneskelig natur og temperament til tusen.
Men på den måten får jeg ofte sagt sannheten til folk som tror at de kan gjøre med
en hva de vil - uten reaksjon.

Jeg kan gråte med dem som lider, og det er en selvfølge for meg å bøye meg ned til de
laveste i samfunnet - fordi jeg bare er et menneske - og Gud kommer i hu at jeg er
støv. Jeg kan spille på et stort register, og utfra mitt åndelige liv føle med dem som har
det vondt, og glede meg med de glade. Mitt bønneliv til Gud har aldri vært anstrengt.
Da Gud kom til meg for 40 år siden og spurte om jeg ville bli frelst, så sa jeg ganske
enkelt: -Ja!
Men om jeg taler til Gud og han til meg, så har jeg til dags dato ikke betraktet mitt
Gudsliv som noe hysterisk eller et mysterium. Jeg har ingenting med å legge meg opp
i hva andre gjør. Enhver får svare for for sitt, så forteller Gud meg hva jeg skal gjøre.
Dette er den enkle troen på Gud.

Fra Vekkeropet av Aage Samuelsen