Vi kan lese i Ap.gj. kap. 12 om Peter da han ble kastet i fengsel og han lå bundet
med lenker mellom to vakter. ''Og se en Herrens engel stod der, og et lys skinte i
fangerummet, og han støtte Peter i siden og vekket ham op og sa: -Skynd deg
og stå op! Og lenkene falt av hans hender.''
v.7.

Her ser vi hvilken fantastisk Gud vi har med å gjøre, og ingenting er for vanskelig
for ham, han gjør langt ut over det vi fatter og forstår.
Men det står også noe annet der som var årsaken til at dette skjedde, og det ser vi
i v. 5, som kanskje ikke de fleste er klar over: ''...Men det ble gjort inderlig bønn
til Gud for ham av menigheten''.

Og det var dette -inderlig bønn- som øyeblikkelig satte Gud i bevegelse.
De hadde omsorg for Peter, og i tro gjorde de inderlige bønner for ham til Gud.
Det er når vi handler i tro at vi får oppleve miraklenes Gud.

Dette var en uselvisk omsorg de viste for en av sine brødre i menigheten.
Og da må en ha lov til å spørre: -Hvor er denne omsorgen i dag?
Hvem er det i dag som går i inderlig bønn for sine brødre og søstre, hvem er det i
dag som går i inderlig bønn for menigheten?
Disse hadde et medlidenes hjerte, og jeg tror heller ikke de tenkte veldig igjennom
hva de skulle gjøre, men jeg tror de levde fullt ut i sitt kristne liv, så de hadde ikke
tanke for annet enn bønn til Gud.

Opp i gjennom tidene har jeg sett og lest om disse bønnekjempene, de var alltid i
bønn, det kunne være for brødre og søstre, eller for hele menigheten, dette var
deres hverdag. Og de kom til møter o.l, og de satte seg ned og ba til Gud, de
var ikke opptatt med alt annet rundt seg, men de hadde hjertet vendt mot Gud.
Og dette gjorde de for de visste hva bønnenes makt kunne utrette, de levde og
åndet i dette, og de gjorde det bevisst for sjelenes frelse.

De fleste i dag er mer opptatt av å få en fin preken og servere menigheten, og de
er opptatt av alle nådegaver, og dette er vel og bra, dette skal være helt naturlig,
men, og det er et stort men, uten disse bønnekjempene i menigheten blir det en
fattigslig menighetsstund, fordi de fleste i dag kjenner ikke til bønnens makt, og hva
det kan utrette i menigheten.
En kan jo spørre: -Er dette en utdødd rase? -Og hvis ja, så er det enda håp.

I begynnelsen av nittenhundre-tallet, så var det nettopp 2-3 stk som oppdaget
sin åndelige fattigdom, og disse ble bønnekjemper for den store vekkelsen som
var da.
Og mange i dag sier, nei det blir ikke mer vekkelse, med det er vekkelse, Jesus
lever og det er han som er vekkelse, men det som mangler det er bønnekjemper.
En kan ikke leve halvt kristen og forvente at velsignelsene skal strømme over oss,
en må gå helhjertet inn i dette.
En må bli en bønnekjempe, og dette er noe enhver av oss kan gjøre, og selv om
du kanskje ser på dette som en uinteressant oppgave, så aner du ikke rekke-
viddene på hva dette kan utløse.
Kanskje andre igjen vil tenke, nei det må andre ta seg av, jeg har kommet lenger
enn det å være i bønn, dette blir for lavt, for jeg er jo i besittelse av større ting,
jeg har nådegaver jeg, osv. Men da må du også ta med deg det som står: ''Hold
eder gjerne til det lave''.


Ved å bli en bønnekjempe så blir du mindre selvisk, du får et medlidende hjerte,
og du ser nødvendigheten av dette, for du blir bevisst på at det leder til sjelenes
frelse, og det er kun denne jobb som betyr noe for oss som er kristne.

''For i de siste dager, vil Gud la sin barmhjertighet gå ut over jorden, og
hvor den finner et medlidende hjerte, der vil den ta bolig.''


Sebulons testament, Dødehavsrullene.

Sidsel Dyreng
Sept -2012