Det er viktig, ja av største betydning at det finnes enhet i troen, om vi skal få
oppleve Guds herlighet og hans mektige hjelp.

Paulus sier i 2.Kor.4.13: "Men eftersom vi har den samme troens ånd -
efter det som er skrevet: Jeg trodde, derfor talte jeg - så tror vi og,
derfor taler vi og".

Her finner vi troen i entall, men vi finner denne samme troen virksom i flertall,
som forteller om felles tro.
En sammensmelting av troen.

Årsaken til at det skjer så lite i våre forsamlinger, kommer av at det ikke finnes
sammensmelting i troen.
Den samme troens Ånd er ikke tilstede hos alle.

Vi kan si det slik: Troen på Ordet som bringer frem de medfølgende tegn møter
kritikk og stengte hjerter.
Deres liv ligger på et så lavt nivå at de reagerer negativt på troens tale.
I mot den undergjørende troen, den troen som setter Guds Kraft i bevegelse.

Vi ser hvordan det Israel som ble ført ut av Egypten ble straffet og døde i
ørkenen, og kom ikke inn i det land som fløt av melk og honning, selv om Gud
hadde talt til dem og gitt dem løfte om å utrydde alle deres fiender, og føre dem
inn i det lovede land.
Det var for vantros skyld de døde i ørkenen.
Heb. 3.19 sier: "Så ser vi da at det var for vantros skyld de ikke kunne
komme inn."


Under Nehemias regjeringstid da Jerusalems murer ble bygget opp igjen, finner
vi en underlig situasjon.
Da Nehemias kom, var ødeleggelsene så store at han ikke kom fram med sitt
følge i alle ruinene av Jerusalem.
Alt var ødelagt.
Han ble hindret i å komme fram.
Slik er det også i dag....

Den som vil fram med troens herlige og frigjørende budskap møter stor motstand,
midt i forsamlingen.
Det blir vanskeligere og vanskeligere å tale et Guddommelig budskap inspirert av
den Hellige Ånd, fordi menneskekunnskapen sitter i høysete i våre menigheter,
og den har nedrevet trosmurene og fordervet Guds veier.
Flere menigheter som skulle representere Guds rike på jorden, en representant
for Guds kraft og Guds nådegaver, er i dag motstandere.

Guds kraft er erstattet med menneskelige foretak.
Men ingenting av deres forsøk kan erstatte Guds kraft og den Hellige Ånds salvelse.

Det gikk tolv speidere inn i Kanaan, for å utforske landet.
De fant landet slik som det var beskrevet av Herren.
Det følt av melk og honning.
Men disse tolv speidere bevarte ikke troens enhet.

Det var bare to stykker som hadde den virkelige troens Ånd, Josva og Kaleb.
De andre mistet troen da de så kjempene, og ble grepet av frykt så de talte ille
om landet til Israels barn.

Da var det kampen begynte mellom tro og vantro.
Vantroen ga opp kampen for det som Gud hadde lovet dem.
Men troen fortsatte å kjempe mot alle satans angrep, og en dag gikk Josva og
Kaleb over Jordan og inntok løfteslandet, mens Israel for vantros skyld døde
i ørkenen.

Troens kamp vil bli hard i disse siste dager.
Antikristens makt griper om seg mer og mer.
Vi ser allerede dyrets bilde komme til syne i folkehavet.
Prester og profeter går sine egne veier og taler slik at de vinner menneskers øre
og gunst.
De stryker over fasadene med kalk og blir av menneskene anerkjent som gode
hyrder og tilsynsmenn, men åpenbarelsens Ånd har de mistet for lenge siden.

"Vekterens" øyne og ører her blitt tillukket av nåtidens moderne kristendom,
den er uten liv og salvelse.
Basunens klare tone om herlighet og adskillelse fra denne verden, har blitt
fortrengt.
Ildens herlige flamme brenner ikke mer verken på alteret eller i hjertet.

Baals avguder har fått innpass både i våres menigheter og hjem.
Herrens herlighet er bortveket og Israels eldste har vendt ryggen mot alteret,
- bønnestedet er omgjort til en tilbedelse av skapelsen i stedet for skaperen.
Helligdagens dype stillhet og fred er forstyrret av forlystelsens og sinns splittelsens
demon.
I stedet for stille bønn og fordypelse innenfor Guds ord og tilbedelse i Åndens
renhet, ruser man av sted mot nye opplevelser uten å finne hvile i Gud.
Han som er den mektige skaper av alle ting.

Må Gud sende en vekkelse og føre folket tilbake til de gamle stier igjen, så
respekten for det Guddommelige kan komme tilbake.

Apostlene hadde et hjerte og en sjel.
De første kristne hadde også denne dyrebare erfaring.
Det var en trosånd!
Derfor kunne slike mektige under skje.
Sjeler ble frelste, syke helbredet, onde ånder ble drevet ut, og døde sto opp.

Får Gud møte sitt folk med en fornyelse i troslivet og det blir full enhet i Ånden, så
vil de samme under skje i våre dager.
Likesom Tebernaklet utgjorde et hele i den gamle pakt, der de enkelte deler var
festet til hverandre med lenker av gull, så skal også Guds forsamling utgjøre et hele
av brødre og søstre som er smeltet sammen i troen og i Ånden.
Ja, de er festet til hverandre med kjærlighetens mektige gullenker.

Da skal Guds herlighet fylle hele Tabernaklet, Guds menighet!
2.Mos.36 9-13 - Efs.4 11-16

"Jesus kristus er igår og idag den samme, ja til evig tid".
Hebr. 13.8
Amen



Av Steinar Drage