Jeg skrev på den tiden en liten traktat og sa bl.a følgende: "Vi bør ikke
engang holde på en lære eller søke en annen erfaring uten i Kristus.

Mange søker "kraft" fra hvert eneste "batteri" de kan få fingrene i, men
de trekker oppmerksomheten hen på seg selv og "vil ta seg godt ut etter
kjøttet". Gal 6,12.
De berøver Kristus hans herlighet.
En religion som bare består av følelser og henførelse, dør snart ut.
La oss holde oss til Kristus, han alene kan frelse.

Folkets oppmerksomhet må rettes på Ham.
En virkelig pinsevekkelse leder menneskene til Kristus.
Falske manifestasjoner setter bare følelsene i i bevegelse og kan muligvis
vinne beundring, men de angriper ikke synden og selvlivet.
Og en hvilken som helst bevegelse som opphøyer den Hellige Ånd eller
hans gaver over Kristus, havner til slutt i fanatisme.
Alt som bidrar til at vi elsker og opphøyer Kristus er trygt.
Den Hellige Ånd er et stort lys som alltid er vendt mot Jesus Kristus
for å åpenbare Ham for oss.

Dr. A.S. Worrel skrev om denne vekkelsen i begynnelsen: "Kristi blod har
en så fremtredende plass i deres møter, at jeg sjelden noen steder har sett
det så.
Vitnesbyrdet om Ham medfører stor kraft og en underbar kjærlighet til
menneskesjelene." Dr. Worrell søkte ivrig åndens dåp.

Dr. W. C. Dumble fra Toronto Canada, skrev på den tiden om sine iakt-
tagelser på møtene i Maplestreet:
"Jeg tilbrakte kvelden på et møte i en kirke på hjørnet av 8de og Maple-
street hvor Den Hellige Ånd virkelig har ledelsen.
Jesus fremholdes der som hodet for menigheten og den Hellige Ånd som
den som setter hans vilje i verk,- følgelig er det ingen predikant, ingen
korsang, intet orgel, - kollekter opptas heller ikke unntatt det som frivillig
legges på et bord eller i en kasse som til øyemed henger på en vegg.

Guds nærvær var kraftig på møtet i går kveld.
De følger ingen bestemt orden hvor den Hellige Ånd er forstanderen.
De menneskelige lederne sees som oftest ligge på sitt ansikt innfor Herren
eller på kne der hvor talestolen etter vanlig skikk skulle stå.
Men der er altså hverken prekestol, orgel eller kor.

Siste søndag begynte møtet tidlig om morgenen og pågikk til midnatt.
Ingen preken forekom under hele denne tid, men bønn, vitnesbyrd og
formaninger.
Det hele er meget likt vekkelsen i Wales, også i det at denne vekkelse ikke
står under noen predikants ledelse, men helt og holdent er oppstått blandt
folket og ledelse av den Hellige Ånd.
Møtene holdes i falleferdige lokaler og ellers samlingssteder som kan fås til
det bruk."

Det er virkelig så at i begynnelsen fikk man både prekestoler og plattformen
vekk, så langt det gikk an. Vi hadde ikke bruk for dem.
Prestevelde og kirkelig autoritet var fullstendig fjernet.
Vi var alle brødre på samme nivå, og lot enhver ha full frihet til å lyde Gud
ettersom han minnet den enkelte. Vi trengte ingen menneskelig anbefaling.
Gud hadde igjen utgytt sin Ånd over "alt kjød".
Vi hedret personene i forhold til det de var betrodd fra Gud.

Men når vekkelsen kjølnet og Ånden ble bedrøvet, da bygdes plattformen
høyere, predikantenes frakker ble lengre, kor for innstudert sang
organisertes, strengemusikklag kom til for å opplive folket med musikk.
Kongen tok igjen sine troner og vi sluttet med å være bare brødre.
Rangsforskjell og standsforskjell ble snart mere og mere synlig.
Så lenge br. Seymour holdt hodet inne i tomkassen i Azusa-lokalet, gikk
alt bra.
Men snart ble det vanskelig nok å finne tomkasser som var store nok for
endel lederes hoder.

I 1906 skrev jeg for den religiøse presse følgende håpfylte oppsett: "Under
forbannelsen av den gjengse vantro, strever vi oppover under store vanske-
ligheter, for gjeninnførelse av det lys og den kraft som kristenheten eide i
begynnelsen, men som vi nå så lenge har saknet.

Våre øyne har under det rådende vantrosmørke blitt så forblindet at vi strider
mot lyset.
Våre øyne er blitt svake.
Så dypt har kirken falt at når Luther forsøkte å få frem sannheten om at vi
rettferdiggjøres av tro, da stred mennesket selv mot denne lære som om den
var en veldig villfarelse og mange måtte ofre livet i kampen for sannheten.

Likedan var forholdet på Wesleys tid.
Nå står vi som bannerførere for sannheten om at virkelige pinsens pinsens
velsignelser kunne oppleves, ja, en gjenopprettelse skal finne sted til ennå
større kraft og velsignelse, til fullendelse av det påbegynte verk.
Vi skal ved Guds nåde løftes opp igjen til det nivå den første kristne menighet
hadde for å fullende det verk som denne på grunn av sitt fall aldri fikk
gjennomført.
Når så det siste store misjonsoppdrag er utført, er også vegen banet for
Kristi gjenkomst.

Vi skal likesom få glemme de mange århundrer historikerne kaller den mørke
middelalder og feste vårt blikk bortenfor det hele, på den første menighets
tid med kraft og seier og herlighet.
Vi forsøker ved Guds nåde å komme opp av den fordervede, frafalne,
overfladiske kristendom som er rådende nå.
Men synagogen, i den hovmodige kristne kirke, serverer sin løgn og er
oss imot.
Leiesvennene tørster etter vårt blod.
Prester, skriftlærde, fariseere og synagogeforstandere er alle imot oss
akkurat som de er imot Kristus.

Gud synes å ha utvalgt Los Angeles som et Jerusalem hvorfra Gud skal
begynne sin gjerning med å gjenopprette sin menighet til dens første liv og
kraft.
Tidens fylde synes å være inne for en full gjenopprettelse: Gud har talt til
sine tjenere i hele vide verden og sendt dem hit til Los Angeles, folk av alle
slekter og tungemål, likesom det var ved den første pinsedag.
Disse vil nå igjen vende tilbake til sine land og folk med budskapet om den
fulle frelse.

Utgangspunktet er forandret fra jerusalem til Los Angeles for sildigregnets
pinseforkynnelse.
En hjertegripende hunger etter disse velsignelser finnes over alt.
Wales var denne verdensvide besøkelsestids vugge.
India var det Nasaret der den vokste opp.
(ref. til Pandita Ramabais virksomhet o.a.)
Nå ser Los Angeles det fulle utsyn.
Vi var så ivrige etter å realisere denne store plan og Gud alene vet hvilke
resultater det hadde blitt om vi hadde fortsatt i full lydighet for Gud som
et enig folk.

Igjen skrev jeg en artikkel: "Om mennesker skal søke å kontrollere og gjerde
inn dette Guds verk, det være seg til egen ære eller til fordel for noen bestemt
virksomhet, så vil vi snart finne ut at den Hellige Ånd slutter å virke.
Herligheten vil bli løftet bort.
Måtte dette vekkelsarbeidet få være slik at Gud alltid får beholde den plass
som Ham tilkommer i vår virksomhet, og vi skal få se et verk som vi aldri
har kunnet drømme om.
Det ville være forferdelig om Gud skulle nødes ta sin Hellige Ånd fra oss i en
tid som denne fordi han ikke fikk frihet til å virke.
Hele vår oppgave er å gjøre Gud kjent blandt menneskene og for denne la oss
ofre oss helt.

Noen har vært beheftet med partisinn og en sønderskjærelsens ånd, fulle av
fordommer, kjødelige i alt, gjenstridige, i det hele alt slikt som er drepende for
den kjærlighetens lov som elsker alle sanne troende som lemmer på Kristi
legeme, og ikke glemmer at Kristus er sitt legemes hode.
Selviskhet og stadig attrå for å tilfredsstille seg selv, medfører alltid til slutt
nederlag.
Å, bror slutt med å vandre i ring, på dine gamle vaners veger, - gå heller inn
på de grønne gressganger der også det levende vannet flommer. (Des. 1906)

Det ovenfor siterte har sørgeligvis vist seg å være en sann profeti.
Men vi kan omvende oss igjen. Gud lever. La oss fatte mot.
Holder vi oss nær til Gud, skal han holde seg nær til oss. Jak. 4,8.

For bladet Trosveien skrev jeg nesten samtidig: "Vi holder på å komme ut
igjen fra den mørke tid.
Vi lever i historiens mest underbare tid. Ånden fjerner alle våre egne planer
og på funn, eget strev og egne teorier.
Og de som har dun-foret sine reder best, stritter verst imot.
De er ikke villige til å ofre det de har for å komme inn i nye forhold.

Den store sannhet om Guds menighets frigjørelse fra menneskelige herre-
velde, forkynnes nå.
Frigjørelse erfares, men de frigjorte er i begynnelsen grove som malmen i
forhold til metallene.
Alle slags verdiløse og skadelige faktorer dukker fram. Voldsomme karakterer
har forsøkt å gjøre felles sak med oss.
Den store sannheten strever liksom etter frigjørelse, begravet som den er under
et jordskred av ondskapens stadige bakstrev.

Men sannheten skal opp i dagen, skal riste seg fri av alle disse utilbørlige
tingene som til en begynnelse vil henge seg fast. Kristus er sin menighets
hode.
Den Hellige Ånd er dens liv og vi er lemmer på menighets-legemet.

Senere skrev jeg til det samme blad: "Hva angår manifestasjonene, merker vi
nå at en ny tingenes orden stiger fram av det kaos som først rådet.
Luften er fylt av forventning og alene vantro og ulydighet kan hindre.
Våre forutfattede meninger er det som hindrer oss i å motta det som Gud har
tilbutt oss.
Å tviholde på egne meninger kan føre til ruin.
Menigheten holder på å våkne og er forskrekket over sin lange fordervelige
søvn i sløvhet og død.

Brev kommer til oss fra alle kanter med spørsmål om vegen.
Vi kjenner kristenhetens puls. Hungrige, ventende barn roper på mat.
Kalde intellektuelle spekulasjoner er ingen mat for dem.
Det åndelige kan ikke oppnåes på forstandens veg.
Det overnaturlige har medført til oss en fullstendig bevissthet om at Gud
lever.

Gamle former brytes ned, for dem har dødsklokken ringt.
Det foregår en ivrig fektning.
Satan bruker helvedes hærskarer for å hindre, men vi skal seire.
Den dyrebare malm må renses. Det edle skilles fra det uedle.
Grovhugne forgjengere har åpnet vegen for oss. Heroiske, drivende
personligheter trenges i banebrytergruppen. Renere former kommer siden.

Gjennom tidsaldrene har mennesker talt til oss, nå høres åndens røst og vi
strever med å komme opp av og fri for ismer og schismer, trosbekjennelser,
spekulasjoner, opinoner, "blessings", erfaringer, utbrytninger og bevegelser.
Vi holder på å komme tilbake til Gud.
Strømmen kan jo ikke komme opp i større høyde enn sitt utspring.
Men Gud er denne bevegelses utspring.
La djevelen ta det som ikke er virkelig, men la oss holde oss til Gud.
Mange er blitt likesom fanger i egne erfaringer fra gamle dager.
La oss bytte bort den tradisjonelle teologi med den fulle sannheten i Guds
eget ord.
Tvangstrøye-teorier har nesten helt og holdent tatt knekken på det åndelige
livet.

Det er bedre å såre hele menneskehopen enn å såre og begrense Gud.
Januar 1907

 

Av Frank Bartleman